Om nettstedet
Babestation klinger mer som en kanal enn som en portal: station i navnet peker mot noe som sender sammenhengende, ikke mot nok en katalog med profiler. Kategorien tjenesten er ført opp under her i oversikten, er Live sexcam-sider, og den plasseringen er det sikreste holdepunktet for hva slags innhold det er snakk om – direktesendt materiale som går mens man ser på, framfor ferdige opptak som ligger klare.
Kategorien er den samme som flere andre cam-tjenester i denne oversikten, og fellesnevneren er at innholdet skjer i sanntid, at det ikke kan spoles tilbake, og at det er mennesker foran kameraet mens sendingen står på. Det er en annen opplevelse enn katalogtjenestene, der alt ligger ferdig og kan velges etter sjanger og lengde. I et direktesendt format er utvalget i stedet det som er i gang akkurat nå, og det skifter fra minutt til minutt.
Plasseringen er likevel bare en pekepinn, ikke en fullstendig beskrivelse. Den sier noe om formatet og ingenting om prisnivå, språk i sendingene eller hvor mange som er pålogget samtidig. Slike opplysninger må komme fra tjenesten selv, og de er avgjørende for om et direktesendt tilbud føles verdt tiden.
Ordet station drar også tanken mot det programbaserte. Slike tjenester presenterer seg gjerne på én av to måter: portalen, med et galleri av modeller og profiler å velge mellom, eller kanalen, der en vekslende sending står i sentrum og publikum kommer og går mens den varer. Det er en generell forskjell innen direktesendt voksenunderholdning og ikke et utsagn om hva Babestation faktisk tilbyr. Navnet heller mot det siste, men bare tjenestens egne sider kan avgjøre det.
Navnet er engelsk, satt sammen av babe og station, og den navneskikken er vanlig i denne delen av bransjen: et engelsk ord for innholdet kombinert med et ord for drift. Det forteller ingenting om størrelse eller kvalitet, men ganske mye om selvforståelsen. En stasjon er noe som sender hele tiden, ikke en samling filmer noen har lagt ut.
Direktesendt voksenunderholdning lever av det uforutsigbare. Ingenting er klippet på forhånd, den som er på skjermen kan svare på stemningen blant dem som ser på, og det som skjer, skjer bare én gang. En tjeneste som kaller seg en stasjon, inviterer til den opplevelsen snarere enn til et bibliotek med titler. For en del seere er nettopp det poenget: de vil ikke velge, de vil slå på.
Dokumentasjonen bak denne omtalen er begrenset. De egne sidene for omtale, hjelp, produkter og priser ga ikke lesbart innhold da de ble sjekket, og derfor står både tilgangsmodell og eventuelle priser åpne. Det er ryddigere å la dem være ubesvarte enn å fylle dem inn med noe som bare ligner. Det samme gjelder antall modeller, sendetider og hvilke typer show som finnes – opplysninger som ville gjort beskrivelsen skarpere, men som ikke er dokumentert.
I live-kategorien går skillet ofte mellom hvor mye som er åpent, og hvor mye som koster penger. Noen tjenester lar publikum se gratis og betale for enkeltøkter eller private samtaler, andre legger hele tilgangen bak et abonnement, og atter andre blander de to. Hvilken modell som gjelder her, er ikke dokumentert, men spørsmålet er verdt å stille tidlig.
Den største forskjellen fra et arkiv er likevel rytmen. En videobank står der uansett når man kommer tilbake; et direktesendt tilbud svinger med døgnet og med hvem som er pålogget. Det gjør opplevelsen mer tilfeldig, og for noen nettopp mer fengende. Det man møter én kveld, er ikke nødvendigvis det samme neste gang. Noen ser bare på, andre vil styre samtalen og få oppmerksomheten rettet mot seg alene.
Veien videre går gjennom det direktesendte: det er der navnet først får mening, og der man raskest merker om formatet passer for en selv.